Dagen begynner med TV-titting av alle ting. Det er VM i rugby og denne morgenen er det semi-finale mellom Wales og Frankrike. Hundene heier jo på Wales selvfølgelig og etter at den walisiske kapteinen urettmessig blir utvist blir vi alle Wales-fans – til og med sports-hateren Mona blir revet med og proklamerer at ” i dag er vi alle walisere” – til like med publikum i Auckland – der synges det ”Delilah” . Men Wales taper 8-9 og da begynner publikum å synge ”La Vie en Rose” i stedet ! Hadde vært interessant å være flue på veggen nedi en av barene i byen i dette øyeblikk ja.
Hjemme i Morvik har vi Morvik-brekkene. Der legger vi morgenturen med hundene om vi føler for at vi trenger litt pes. Her i Menton har du intet valg om du vil ut fra campingplassen. Det er ca. 15 min å gå ned kombinasjonen trapper/svinger og 15 min. opp igjen. Men for Mona som er vokst opp i Øvre Kolstien er det det ikke stort verre enn å komme seg hjem fra busstoppet på Mannsverk med skolesekken.
Etter litt helge-rengjøring og en lett lunch tar vi bikkjene med og går ned til byen. Ikke noe overstadig feiring av rugby-seieren så vidt vi kunne se.
Så går vi rundt i byen et par timer, rekognoserer hvor busstasjonen er (skal møte Selina der på mandag), går langs sjøfronten med det nydelige navnet Promenade du Soleil, titter i butikkvinduer. Hadde tenkt å ta litt forfriskninger på en kafè men finner aldri noe som passer. Ikke ledig bord, blåser for mye, for mye skygge, for tett med folk - vi trenger litt plass med to relativt store hunder. Her på rivieraen har alle små hunder og små biler. Gjør livet litt lettere ja.
Stakkars gamle Lillebill er helt utslitt når vi endelig kommer hjem. Alle menneskene, varmen og alle bratte bakkene hjem var visst litt for mye for henne. Hun får middag og kollapser for resten av kvelden. Vi koser oss med lokal fransk hvitvin og stekt fisk med ferske grønne aspargesbønner. Mye sol, mye hvitvin og lange bakker gjør at det blir tidlig kveld på oss også.
Kommentarer
Legg inn en kommentar